Å navigere immaterielle rettigheter i forsvarsanskaffelser

Immaterielle rettigheter er beskyttede rettigheter til ikke-fysiske verdier skapt gjennom intellektuell innsats, som oppfinnelser, programvare, tekniske løsninger, design og forretningshemmeligheter. 

Retningslinjer for anskaffelser i forsvarssektoren (RAF), som 1. januar 2026 erstattet Anskaffelsesregelverket for forsvarssektoren (ARF) omtaler blant annet hvordan de immaterielle rettighetene til teknologi som anskaffes skal reguleres i forsvarskontrakter. 

Utgangspunktet i RAF er at Forsvaret normalt ikke skal eie teknologien, men sikres de bruksrettigheter som er nødvendige for anskaffelsen og senere drift, vedlikehold og videreutvikling.

En endring fra ARF til RAF gjelder vilkårene for overdragelse eller eksklusiv lisens. Under ARF skulle det relativt lite til for at Forsvaret kunne kreve overdragelse eller eksklusiv lisens – vilkåret var at det fremsto som nødvendig eller økonomisk fordelaktig. Under RAF er terskelen hevet og overdragelse av eierskap eller eksklusiv lisens kan bare avtales unntaksvis, og forutsetter at det er åpenbart strengt nødvendig og at særlige tungtveiende sikkerhetshensyn foreligger.

Rettigheter til IP – balansen mellom nytte og leverandørvern 

For å sikre at Forsvaret får tilstrekkelige rettigheter for sin operative bruk, skal Forsvaret normalt ha rett til å benytte teknisk dokumentasjon som leveres under en kontrakt og som er nødvendig å ta med i konkurransegrunnlag, eller på annen måte gjøre dokumentasjonen allment tilgjengelig, for å beskrive grensesnitt og funksjonalitet i forbindelse med anskaffelse av tilstøtende systemer og materiell (såkalt grensesnittdokumentasjon).

Det kan også forventes at Forsvarets krever å dele immaterielle rettigheter internt på tvers av sektoren, samt i situasjoner som krever deling utenfor forsvarssektoren – herunder med totalforsvaret, annen industri og andre lands forsvar. For leverandører er det avgjørende at kontrakten klart avgrenser hva som kan deles. 

Et særlig komplisert rettslig terreng oppstår der prosjektet innebærer teknologiutvikling basert på begge parters eksisterende kunnskap. I slike tilfeller bør kontrakten inneha:

• En klar definisjon av hva som er henholdsvis leverandørens og Forsvarets bakgrunns-IP, altså rettigheter som eksisterer før kontraktsstart og som forblir hos den respektive part.
• Regler for hvem som eier nyutviklet teknologi (foreground-IP), herunder om dette er fellesutviklet eller leverandørstyrt.
• Lisensrettigheter til bakgrunns-IP som er nødvendig for at Forsvaret kan utnytte foreground-IP fullt ut.
• Bestemmelser om videreutvikling basert på den fellesutviklede teknologien, slik at partene er enige om hvem som kan videreutvikle, og på hvilke vilkår.

Særlig i FoU-kontrakter med høy usikkerhet og lang tidshorisont er dette kritisk. Jo mer Forsvaret bidrar finansielt til utviklingen, desto sterkere stilling har det til å kreve rettigheter – men under RAF er leverandørens eierskap til sin bakgrunns-IP bedre beskyttet enn tidligere.

Sikring av kontinuitet  

En praktisk problemstilling i langsiktige forsvarskontrakter er hva som skjer dersom leverandøren går konkurs, opphører sin virksomhet, eller gjennomgår et skifte av kontroll (change of control) – for eksempel ved oppkjøp av en utenlandsk aktør med andre interesser.

RAF adresserer dette direkte og stiller forventninger om at forsvarssektoren settes i stand til å ivareta sine interesser i slike situasjoner.

Det mest effektive verktøyet for å sikre slik kontinuitet er en escrow-avtale. En kildekode-escrow innebærer at leverandøren deponerer kildekode, teknisk dokumentasjon, algoritmer og annen kritisk informasjon hos en nøytral tredjepartsforvalter. Dersom avtalte utløsningsvilkår inntreffer – typisk konkurs, mislighold over en gitt periode, eller opphør av produktstøtte – frigis materialet til Forsvaret slik at det kan drifte, vedlikeholde og eventuelt videreføre teknologien med en alternativ leverandør. Sentrale spørsmål i vurderingen av escrow-betingelser er hva som inngår i depotet, hvilke utløsningsvilkår som gjelder, og hvem som har rett til å bruke materialet etter frigivelse.

Rett til royalty 

Dersom Forsvaret helt eller delvis har finansiert forskning og utvikling av et produkt, stiller RAF krav om at det skal inngås royaltyavtale. Som hovedregel skal det ikke kreves royalty som overstiger 5 % av salgspris på et produkt eller en tjeneste.

Her er det en viktig materiell endring fra ARF til RAF. Under ARF skulle royalty betales fra første salgskrone, også etter at forsvarssektorens kostnader er dekket. Under RAF er utgangspunktet et annet: Royalty skal betales fra første salgskrone, men som hovedregel skal royalty frafalles når forsvarssektorens bidrag og investering er tilbakebetalt.

For leverandører er dette en betydelig forbedring. Royaltyplikten er i RAF knyttet til tilbakebetaling av Forsvarets faktiske investering, ikke til en ubegrenset avgift på fremtidig kommersiell suksess. I tillegg innfører RAF en ny terskelverdi. Det skal normalt ikke stilles krav om royalty i forsknings- og utviklingskontrakter når forsvarssektorens bidrag til utviklingen ikke overstiger 5 millioner kroner ekskl. mva.

Rett til royalty 

Avhengig av anskaffelsens karakter kan den falle inn under lov om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar, som gir staten særlige rettigheter og begrensninger. Relevante hensyn knyttet til denne loven skal ivaretas i kontrakten, noe som stiller særskilte krav til kontraktens innhold.

Immaterielle rettigheter i forsvarsanskaffelser er et rettslig landskap preget av høy kompleksitet, store verdier og potensielt vidtrekkende konsekvenser. Innføringen av RAF fra 2026 medfører viktige materielle endringer som i sum styrker leverandørenes stilling, særlig hva angår terskelen for overdragelse av rettigheter og royaltypliktens opphør. Samtidig er risikobildet for begge parter betydelig: Utilstrekkelig regulering av bakgrunns-IP, foreground-IP, escrow og change of control kan få alvorlige konsekvenser for teknologitilgang, driftskontinuitet og kommersiell frihet.

God kontraktsregulering av immaterielle rettigheter er ikke bare en juridisk formalitet. Det er et strategisk virkemiddel for å ivareta virksomhetens langsiktige interesser balansert mot Forsvarets legitime behov.

Denne er artikkelen er ment som generell informasjon og utgjør ikke juridisk rådgivning.